Overskrifta har eg henta frå det populære brettspelet Geni, som var svært populært på 90-talet. Det er ikkje like populært no lenger, og det er ikkje så rart for det var eigentleg kjedeleg. Eg har alltid halde ein knapp på stigespel, det er det som er brettspel, altså.
No har alle B-modulane slutta, iallefall såvidt eg veit, og dei to kursa eg har som tilbyr C-modul er i gang. Det betyr mindre forelesing, men det betyr også at eg plutseleg har enno eit par bøker eg må kjøpa. Eg byrjar å bli lei alle desse bøkene, som om me ikkje hadde nok å plundra med. Bøker er billigare her, men eg har aldri hatt så mange bøker i eit semester før. Og det kan bli lenge til neste gong. Eg må putta alle sammen oppi ei solid pappøskje som eg skal krangla til meg på nærbutikken her før eg reiser og senda dei med posten, kosta kva huu'n det vil. Ikkje vil eg selgja dei til spottpris her nede og ikkje vil eg ta dei i bagasjen og betala firesifra summar for overvekt.
På veg heim frå forelesing og sjølvsagt påfølgjande bokhandel, gjekk eg den vanlegaste vegen min heim. Den går gjennom ei fin gate som også er ei veldig dyr gate, i den forstand at dei verkeleg dyre og snobbete butikkane held til der. Det er alltid tilårskomne kvinner som går tur med dei små bikkjene og dei dyre skoene sine der, og dei ser alle saman ut som om dei har klippekort på plastikkirurgi-klinikken. Mykje sminke, litt dregne i trynet, rynkete hals og så mykje parfyme at det kan slå ut ein fullvaksen elg. I dag hadde den eine klesbutikken teke heilt av. Det er lett å sjå at det er ein butikk ein ikkje betalar med kontantar i, liksom. Det er digre lokaler og veldig sterilt og tussemørkt der inne, trass i dei store vindauga som alltid er gnistrande reine, og det er svært få klesplagg per kvadratmeter (Dressmann er liksom i motsatte ende av skalaen sånn, med sterkt lys og så store stablar med klesplagg og billige skjorter at det ser ut som eit kinesisk klesfabrikk-lager). Men det hadde altså toppa seg i den italienske butikken. For å demonstrera stil, eleganse og eksklusivitet hadde dei rett og slett putta ein ekte og fullvaksen Lamborghini, oransje, nypussa og neppe billig, i butikkvinduet. Berre sånn for å gjera det klart at "me leikar ikkje butikk her i garden". Kva syns de om det??
Ein annan ting som eg opplevde som hårreisande, skjønt ikkje på same måte, opplevde eg i går kveld når eg var ferdig med å lese på senga og skulle sløkkje lyset for å sove. Vindauget står jo alltid på gløtt med eller uten dei persiennegreiene foran, slik at temperaturen skal halde seg under 30, noko som ikkje dermed er garantert. Dette gjeld og når eg skal sove. Eg hadde lagt frå meg boka på det vetle nattbordet mellom senga og veggen og teke av meg brillene då eg såg noko som minna om eit lite insekt, type augestikkar, som svirra oppi taket. Eg sette på meg brillene att og såg at det var eit beist av ein nattsvermar som stanga i taket og verka desperat etter lys og/eller friluft. Eg tenkte å gjere av med udyret kjappast mogeleg, og eg trur faktisk eg snakka høgt medan eg henta eit våpen. "Her sluttar ferden" eller noko sånt. Eg hadde ei halvgammal avis liggjande, La Stampa, og den fekk duga. Då beistet såg avisa vart han faktisk hakket meir aktiv og då eg prøvde å knusa den mot veggen vart han heilt krakilsk. Det var ekkelt, for han flaug i min retning eit par gonger og alle som har fått ein nattsvermar innanfor intimsona veit at det er ikkje så tøft. Med intimsone meinar eg nærmare ansiktet enn 20-30 cm, for å gjera det klart. Til slutt sette han seg på nattbordet mitt mellom senga og den nykjøpte, og snart utlesne, boka mi, og då slo eg. Hardt. Eg slo fleire gonger. Eg slo til eg var sikker på at nattsvermaren hadde sverma si siste natt og eg slo til og med ein ekstra gong sånn til skrekk og advarsel. Når eg såg på avisa såg eg faktisk at den var fuktig og rundt dyret var det ein liten dam av innvollar og slikt. Det var eit vaksent beist. Eg fekk fjerna alle restane og vaska området med ei vaskefille som eg kasta etterpå. Eg var nær ved å brekka meg og, på eit tidspunkt, men det gjekk bra. De skal ikkje vera uroleg for meg.
Uff, nei. No må eg laga middag. Adjø.
No har alle B-modulane slutta, iallefall såvidt eg veit, og dei to kursa eg har som tilbyr C-modul er i gang. Det betyr mindre forelesing, men det betyr også at eg plutseleg har enno eit par bøker eg må kjøpa. Eg byrjar å bli lei alle desse bøkene, som om me ikkje hadde nok å plundra med. Bøker er billigare her, men eg har aldri hatt så mange bøker i eit semester før. Og det kan bli lenge til neste gong. Eg må putta alle sammen oppi ei solid pappøskje som eg skal krangla til meg på nærbutikken her før eg reiser og senda dei med posten, kosta kva huu'n det vil. Ikkje vil eg selgja dei til spottpris her nede og ikkje vil eg ta dei i bagasjen og betala firesifra summar for overvekt.
På veg heim frå forelesing og sjølvsagt påfølgjande bokhandel, gjekk eg den vanlegaste vegen min heim. Den går gjennom ei fin gate som også er ei veldig dyr gate, i den forstand at dei verkeleg dyre og snobbete butikkane held til der. Det er alltid tilårskomne kvinner som går tur med dei små bikkjene og dei dyre skoene sine der, og dei ser alle saman ut som om dei har klippekort på plastikkirurgi-klinikken. Mykje sminke, litt dregne i trynet, rynkete hals og så mykje parfyme at det kan slå ut ein fullvaksen elg. I dag hadde den eine klesbutikken teke heilt av. Det er lett å sjå at det er ein butikk ein ikkje betalar med kontantar i, liksom. Det er digre lokaler og veldig sterilt og tussemørkt der inne, trass i dei store vindauga som alltid er gnistrande reine, og det er svært få klesplagg per kvadratmeter (Dressmann er liksom i motsatte ende av skalaen sånn, med sterkt lys og så store stablar med klesplagg og billige skjorter at det ser ut som eit kinesisk klesfabrikk-lager). Men det hadde altså toppa seg i den italienske butikken. For å demonstrera stil, eleganse og eksklusivitet hadde dei rett og slett putta ein ekte og fullvaksen Lamborghini, oransje, nypussa og neppe billig, i butikkvinduet. Berre sånn for å gjera det klart at "me leikar ikkje butikk her i garden". Kva syns de om det??
Ein annan ting som eg opplevde som hårreisande, skjønt ikkje på same måte, opplevde eg i går kveld når eg var ferdig med å lese på senga og skulle sløkkje lyset for å sove. Vindauget står jo alltid på gløtt med eller uten dei persiennegreiene foran, slik at temperaturen skal halde seg under 30, noko som ikkje dermed er garantert. Dette gjeld og når eg skal sove. Eg hadde lagt frå meg boka på det vetle nattbordet mellom senga og veggen og teke av meg brillene då eg såg noko som minna om eit lite insekt, type augestikkar, som svirra oppi taket. Eg sette på meg brillene att og såg at det var eit beist av ein nattsvermar som stanga i taket og verka desperat etter lys og/eller friluft. Eg tenkte å gjere av med udyret kjappast mogeleg, og eg trur faktisk eg snakka høgt medan eg henta eit våpen. "Her sluttar ferden" eller noko sånt. Eg hadde ei halvgammal avis liggjande, La Stampa, og den fekk duga. Då beistet såg avisa vart han faktisk hakket meir aktiv og då eg prøvde å knusa den mot veggen vart han heilt krakilsk. Det var ekkelt, for han flaug i min retning eit par gonger og alle som har fått ein nattsvermar innanfor intimsona veit at det er ikkje så tøft. Med intimsone meinar eg nærmare ansiktet enn 20-30 cm, for å gjera det klart. Til slutt sette han seg på nattbordet mitt mellom senga og den nykjøpte, og snart utlesne, boka mi, og då slo eg. Hardt. Eg slo fleire gonger. Eg slo til eg var sikker på at nattsvermaren hadde sverma si siste natt og eg slo til og med ein ekstra gong sånn til skrekk og advarsel. Når eg såg på avisa såg eg faktisk at den var fuktig og rundt dyret var det ein liten dam av innvollar og slikt. Det var eit vaksent beist. Eg fekk fjerna alle restane og vaska området med ei vaskefille som eg kasta etterpå. Eg var nær ved å brekka meg og, på eit tidspunkt, men det gjekk bra. De skal ikkje vera uroleg for meg.
Uff, nei. No må eg laga middag. Adjø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar