Det skulle berre mangla at eg ikkje tok meg ein visitt i eit kloster sidan det er så mange her nede. Dessutan må ein jo hugse på at den første Wendelbo som kom til Lærdal i 1724 trass alt var ein prest, direktesendt og rykande fersk frå Danmark var han, og han skjønte fort korleis systemet fungerte (og fungerar) i Lærdal: han gifte seg med ei kjerring på nabogarden. Det kan ein trygt sei var eit sjakktrekk, for her sit eg og kastar glans over namnet. Eg er forøvrig den 8. generasjonen. Opp med handa alle som visste det!!
No sporar eg av omtrent som toget mellom Oslo og Bergen kvar vinter, og eg kan ikkje skulde på snø. Skjønt, eg kunne kanskje ha skulda på regnet, for det har teke til å regna ganske brutalt her nede no. Eg likar å tru at det har noko med den grasstrå-spelinga førre sundag, for det heiter seg at sånt framkallar regn. Fredag regna det faktisk 70 milimeter her i området, og det er ikkje særleg normalt. Mattia (min italienske ven) meinte at me aldri skulle spela på gras att. Eg skal spela alt eg orkar dagen før eg reiser slik at Venezia ligg heilt under vatn når eg kjem heim til Noreg att, med amerikanske turistar og det heile.
No spora eg visst av att. Saka er at i dag hadde eg ein særs lite effektiv dag, eg sov litt for lenge og eg var generelt giddalaus. Når eg endeleg fekk åpna ei grammatikk-bok som eg ser fram til å bli ferdig med, fekk eg melding frå tidlegare nevnte Mattia. Han var i byen og lurte på om ein skulle finne på noko, og det var greitt. Planen var å ta ein kaffi/øl, men så fann han på at me skulle sjå på eit kloster, og sidan det var gratis omvisning der var eg ikkje vond å be. Klosteret er i full vigør og ligg ikkje så langt utanfor byen, klistra oppetter ei åsside. Me var mange som ville sjå oss om på dagens siste omvisning, og det var tydeleg at snittalderen var omtrent identisk med pensjonsalderen her i landet (63 trur eg). Altså: 20 eldre og seriøst-kristne gamle damer og menn med høgtideleg utsjånad som nikka erkjennande til guidens forteljingar om angrepa på klosteret i gamal tid, bakerst med armane i kross - to menn i 20-åra kledd i svart og med langt hår og dårleg barbering. Det hadde ingenting å seie, dei eldre tykte visst det var kjekt med ungdom og veksla eit par ord med oss. For min del gjekk orda beint over hovudet, for det var lokal dialekt og den er ikkje god å få has på.
Klosteret var interessant nok, det. Gamalt var det og, ca. 900 år. Det hadde fått bomber på seg under krigen og hadde mykje latinske slagord på veggane. Svært mykje marmor var der, og om eg ikkje fekk med meg alt som blei sagt (på grunn av akustikken og religiøse faguttrykk som eg ikkje er inneforstått med) forstod eg at ei luke eg stod på skjulte eit rom der levningane av alle munkane blir sluppe nedi når sjela har vandra, som ein seier. Ein som går inn i dette klosteret og blir munk går bokstavleg talt aldri ut att, sjølv etter at ein har døydd. Dei er eitt med klosteret og trofast mot sin gud. Dei om det.
Omvisninga, som me trudde kanskje varte i ein halvtime, varte i godt over ein time. På veg tilbake spelte Mattia ein cd med skandinavisk metall, og der var munnharpe eit lett høyrbart instrument. Han kunne fortelje at munnharpe er eit utbreidd instrument på Sicilia, av alle stader. Det kan henda at nordiske handelsmenn (vikingar?!) har teke det med seg dit i eldre tider. Interessant, interessant. Etterpå stakk eg heim for å lese, men eg var så svolten at eg stakk over gata og kjøpte meg ein kebab. Eg byrja å lese og det gjekk nesten greit, men så var det nokon som tok til å spele Candle in the wind med Elton John på full guffe med vindauget åpent, så eg stakk ned hit for å skriva meg ein blogg. Og no er eg ferdig. God natt.
No sporar eg av omtrent som toget mellom Oslo og Bergen kvar vinter, og eg kan ikkje skulde på snø. Skjønt, eg kunne kanskje ha skulda på regnet, for det har teke til å regna ganske brutalt her nede no. Eg likar å tru at det har noko med den grasstrå-spelinga førre sundag, for det heiter seg at sånt framkallar regn. Fredag regna det faktisk 70 milimeter her i området, og det er ikkje særleg normalt. Mattia (min italienske ven) meinte at me aldri skulle spela på gras att. Eg skal spela alt eg orkar dagen før eg reiser slik at Venezia ligg heilt under vatn når eg kjem heim til Noreg att, med amerikanske turistar og det heile.
No spora eg visst av att. Saka er at i dag hadde eg ein særs lite effektiv dag, eg sov litt for lenge og eg var generelt giddalaus. Når eg endeleg fekk åpna ei grammatikk-bok som eg ser fram til å bli ferdig med, fekk eg melding frå tidlegare nevnte Mattia. Han var i byen og lurte på om ein skulle finne på noko, og det var greitt. Planen var å ta ein kaffi/øl, men så fann han på at me skulle sjå på eit kloster, og sidan det var gratis omvisning der var eg ikkje vond å be. Klosteret er i full vigør og ligg ikkje så langt utanfor byen, klistra oppetter ei åsside. Me var mange som ville sjå oss om på dagens siste omvisning, og det var tydeleg at snittalderen var omtrent identisk med pensjonsalderen her i landet (63 trur eg). Altså: 20 eldre og seriøst-kristne gamle damer og menn med høgtideleg utsjånad som nikka erkjennande til guidens forteljingar om angrepa på klosteret i gamal tid, bakerst med armane i kross - to menn i 20-åra kledd i svart og med langt hår og dårleg barbering. Det hadde ingenting å seie, dei eldre tykte visst det var kjekt med ungdom og veksla eit par ord med oss. For min del gjekk orda beint over hovudet, for det var lokal dialekt og den er ikkje god å få has på.
Klosteret var interessant nok, det. Gamalt var det og, ca. 900 år. Det hadde fått bomber på seg under krigen og hadde mykje latinske slagord på veggane. Svært mykje marmor var der, og om eg ikkje fekk med meg alt som blei sagt (på grunn av akustikken og religiøse faguttrykk som eg ikkje er inneforstått med) forstod eg at ei luke eg stod på skjulte eit rom der levningane av alle munkane blir sluppe nedi når sjela har vandra, som ein seier. Ein som går inn i dette klosteret og blir munk går bokstavleg talt aldri ut att, sjølv etter at ein har døydd. Dei er eitt med klosteret og trofast mot sin gud. Dei om det.
Omvisninga, som me trudde kanskje varte i ein halvtime, varte i godt over ein time. På veg tilbake spelte Mattia ein cd med skandinavisk metall, og der var munnharpe eit lett høyrbart instrument. Han kunne fortelje at munnharpe er eit utbreidd instrument på Sicilia, av alle stader. Det kan henda at nordiske handelsmenn (vikingar?!) har teke det med seg dit i eldre tider. Interessant, interessant. Etterpå stakk eg heim for å lese, men eg var så svolten at eg stakk over gata og kjøpte meg ein kebab. Eg byrja å lese og det gjekk nesten greit, men så var det nokon som tok til å spele Candle in the wind med Elton John på full guffe med vindauget åpent, så eg stakk ned hit for å skriva meg ein blogg. Og no er eg ferdig. God natt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar